Erlend Loe is a Norwegian novelist. He worked at a psychiatric clinic, and was later a freelance journalist for Norwegian newspaper Adresseavisen. Loe now lives and works in Oslo where in 1998 he co-founded Screenwriters Oslo - an office community for screenwriters.
In 1993 he debuted with the book Tatt av kvinnen, and a year later published a children's book, Fisken, about a forklift operator named Kurt. Loe has a distinctive style of writing which is often likened to naïve art. He often uses irony, exaggeration and humor.
it was ok. Den siste av vaksenromanane til Loe eg ikkje hadde lese, og eg trur nok ikkje boka har blitt betre dei siste tjue åra. Det er så klart ting å like her, men det er ein del røyr óg.
The most boring of Loe's works I've read, and the size doesn't help. His other books manage to keep it relatively short, so the fun musings to boring narrative ratio is in favour of the former. Here the scale tipped the other way, and I failed to see the benefit in that.
The "Vi som ikke bygde Norge" bit was great, as well as some other stuff towards the end; all in all, however, the unreasonably large amount of it was meaningless storytelling without clear end goal.
Det må ha gått minst 15 år siden jeg leste «L», og den dukket opp igjen i bevisstheten min i forbindelse med Marianne Marthinsens virale kronikk «Vi som ikke bygde Norge» i sommer. Jeg er egentlig sterk motstander av omlesing, men med Erlend Loe synes jeg det må være lov å gjøre et unntak.
Utover den deilig knusktørre, gjennomironiske og naivistiske prosaen til Loe, tror jeg at jeg fikk mer ut av å lese «L» som 30-åring enn 15-ish-åring. Det er lettere å relatere seg til den eksistensielle angsten som gjennomsyrer romanen – usikkerheten rundt hvorvidt man er på riktig plass i livet og om man får noe vettugt ut av disse greiene her.
Jeg kan ikke si noe annet enn jeg storkoste meg hele veien. Dog synes jeg at den siste delen av ekspedisjonen går litt på tomgang, med unntak av en hysterisk og slumsete gjennomgang av menneskehetens historie, etterfulgt av en dramatisk scene der hele ekspedisjonsmannskapet tror at Lånekassen er i ferd med å gå til angrep på dem fra en fiskebåt.
Det er bare til å slå fast at «L» har tålt tidens tann, og passer svært godt for 30-åringer i 2022 som i 1999 (skulle jeg tro, basert på mottakelsen ved utgivelse). Dette er først og fremst stor fortellerkunst, med et lite alvor i bunn.
Altså jeg beklager, men jeg kjedet meg faktisk veldig. Boka har noen morsomme øyeblikk, merkelige referanser og gir et innblikk i en tid jeg så vidt kan huske selv, men historien er fullstendig meningsløs. I andre bøker, som Doppler og Naiv. Super, er det nettopp denne typen meningsløs handling som gjør boka morsom å lese. Denne boka får det ikke til.
Litt treg i begynnelsen og slet med å forstå hvilken retning boken egentlig var på vei i. Tok seg opp mot slutten, men med tanke på at det var siste 100 sidene av boken var det mye «ekstra»
Erlend, Even, Martin, Egil, Kim, Roar og Yngve på ikke fullt så ville eventyr på Manuae. Var det Trygve eller Yngve? Perfekt bok for den som vil lære minst mulig om mest mulig.
Om man märker att man läser bara djupa dramatiska verk och är redan less på det då borde man väl börja läsa någon bok av Erlend Loe. Då får man säkert en portion humor och upplever något positivt. Och världen omkring blir visst gladare och roligare. Kort sagt skulle jag vilja rekommendera läsa romanen ”Expedition L” till dem som vill skratta och hitta spännande äventyr. Till exempel försöka att bevisa att Stilla havets befolkningen härstammar från Sydamerika. Ja, det vill man göra i boken. Men till skillnad från Thor Heyerdal som trodde att de hade tagit sig till Polynesien med flotten hävdar vår huvudhjälte att de hade kunnat gå över Stilla havet med hjälp av primitiva skridskor när det var fruset. Ja, nämligen så tänker norrman Erlend, 29, som berättar allting för oss. Och för att bevisa sin banbrytande teori samlar han folk och försöker bete sig som en bra ledare. Jag beundrade hans fantasi när Erlend började att hitta pengar för expedition. Han var otroligt påhittig, måste jag säga. Medan han letar efter folk (han ville ha bara ”stabila pojkar”) vill han prompt veta var i syskonskaran var och en befinner sig. Han har ju hört talas om att det bestämmer alla mänskliga egenskaper. Och därför vill han att hans bror som enligt psykologen kan se saker, som den äldste inte kan se, följer med (då kommer han kanske till och med få ett Nobelpriset som den äldste). När han har samlat folk arbetar han ivrigt med teambuilding och även skrattar lika högt som dem andra. Det kunde ju låta dem förstå att de verkligen hör ihop. Och en vacker dag ger sig 7 vanliga pojkar eller män (hur vet man de?) iväg. De når en obebodde ö i Stilla havet som heter Manuae fast de ångrade sig att ta sig dit på en balsaplotte som Heyerdahl gjorde. Det skulle ju bli för segt och kunde inte ens hjälpa att bevisa deras teori om skridskor. Istället bestämde dem att hitta dit med planet. Roligt, eller hur? Det skedde massa roliga saker där på ön också. De ville ju inte bara forska om befolkningen utan de hade många andra viktiga uppgifter. De var till exempel intresserad av att sammanfatta flickornas periodiska system och få reda på hur mycket timmar kan en enskild person sova om ingen väcker den. Den här historian fick mig skratta många gånger! Fast ibland kände jag att den var för långt. Men man kan ju väl ibland ta lite tid på sig och läsa om andras vansinniga och löjliga ideer :)
Erlend Loe sin L, jada endelig har jeg og lest den🙈😅 . Det blir ikke bedre når det er Loe som skriver. Jeg hører stemmen hans mens jeg leser, og får den spesielle #loefølelsen😉😜 . Erlend er 29 år gammel, og føler at han burde bidratt mer når det kommer til å sette Norge på kartet. 🇧🇻 Det har ikke blitt gjort godt nok syns han. Den som kan trekkes fram som eksempel på å ha gjort det er Heyerdahl, så Erlend bestemmer seg for å legge ut på en ekspedisjon sjøl. 🛥 🌴 🐠 🏕 . Sammen med seks andre reiser de til øya Manuae hvor de skal forske. Grave. Observere. Teste ut teorier. Boken er i og for seg hendelsesløs på de punktene, ikke noe eksepsjonelt blir oppdaget, men dagene går da. Og som sagt, når det er Loe som skriver, blir det lille som skjer både trist og morsomt 🎭 😊 🎭 . Er du Loe-fan er denne boken et must. Om ikke, så har du ikke gått glipp av noe. Annet enn god skriving og artige fortellinger da. 😬 👍😆 . . . . . . . . #erlendloe #L @cappelendamm #roman #generasjonsroman #opplevelse #reise #leselyst #bøker #lese #norskebøker #norskebokbloggere #bokstagram #bokstagrammer
Ehdottomasti omituisella tavalla erityisen erikoinen kirja siitä, miten miesporukka lähtee (Erlend etunenässä) Tyynellemerelle saarelle etsimään vastauksia ihmiskunnan syvimpiin kysymyksiin. Erityisen innoittava on tyttöjen jaksollinen järjestelmä.
Kivalla tavalla kirja, jota lukiessa väistämättä kamppailee sen kanssa, että kirja on totta, mutta ettei se kuitenkaan voi olla.
Kuka voisi olla todellisessa elämässä muka niin mielikuvituksellinen tyyppi kuin Erlend?
Kirja on pitkä. Sen kappaleet ovat hurjan pitkiä. Se jaarittelee ja loiskuu sinne tänne, mutta kun sykkeeseen pääsee mukaan, niin sitä lukee ikään kuin Erlendin omaa jaarittelua ja kerrontaa siitä, mitä tapahtui. Kirjan rakenne on melko erikoinen verrattuna perinteiseen romaaniin. Et välttämättä pidä tästä, mutta kannattaa yrittää.
Jeg leste ikke L og Naiv.Super da "alle" leste disse bøkene for 20-25 år siden. Men nå leser jeg bøkene til Erlend Loe i noe motsatt rekkefølge. Og L... For en historie😂 For en forteller! Loes univers er rett og slett galskap satt i et eller annet system. Gjenkjennbart.. Fra bok til bok altså... Skrivestilen hans i de siste bøkene er den samme som i L. Det er slik den er, har vært og vil fortsette å være. Han er så tro mot sin stil, og det er altså bare å kaste seg over alt han har skrevet. Kanskje bortsett fra Fakta om Finland da... Nå gleder jeg meg til å gyve løs på Naiv.Super😊
Достаточно динамичное произведение "ни о чём", местами написанное в форме внутреннего монолога - прямо, как я люблю. Довольно сумасшедший поступок - поехать в "научную" экспедицию на Раротонгу, а я до сих пор не могу понять, сколько в повествовании правды, а сколько вымысла (см. приложенные автором документальные свидетельства, квитанции и фотографии). Могу посоветовать в качестве "лёгкого чтива", того, которое от безделья рукоделие.
P.S. "Хуй и пизда - вместе навсегда!" (надпись на пальме)
This is bazaar but I'm reviewing Doppler because I used that book to review to lazy days which doesn't come up on goodreads. Anyway Doppler is a very cute read almost Irish in its tone that is Becketts wonderful observational, ironic absurdist humor. I fact I found myself reading it in an Irish accent.
"Вылет из Осло задержался из-за каких-то неполадок. Что-то надо было заменить, но что именно, нам никто не объяснил. Может быть, стульчак унитаза, а может быть, и крыло."
"Эвен отправился по кокосы и минут через пять-шесть возвращается с добычей."
"Я снимаю майку, которую надеваю ночью назло комарам, и полуголый, весь в загаре отправляюсь на пляж."
I struggled through half of this book before I realized it wasn’t worth it any longer. It’s too bad since the journey and the good parts was (hopefully) about to begin. Still, I will read books (long ones too) all the way through if they keep me excited and interested, and this one just didn’t do it…
Цікаво помічати як змінюється моє ставлення до літератури - років десять назад мені дуже заходила творчість Ерленда Лу, зараз же це Наївно.Нестерпно. Роздуми тридцятилітніх звучать як роздуми тринадцятилітніх, можливо з якимсь розладом розумової відсталості. І, наче, я розумію що в цьому весь сенс, постіронія, але читати було доволі нудно.
I like Loe, he is probably one of my favourite currently living authors. But this book was actually pretty boring. There were some naive philosophical and funny moments, which made text more bearable. I don't regret that I've read it though.
Morsom og leken halvdokumentarisk bok om individualismens muligheter og dens pris. Jeg lo (skrattet) høyt flere ganger underveis. Hovedpersonen opplever et press om å skape sin egen historie i en verden hvor alle grunnleggende behov er dekket og hvor alle kriker og kroker allerede er utforsket. Boka stiller naive, men eksistensielle, undrende spørsmål om etablerte sannheter og kunnskap. Dermed er L også klok samfunnskritikk om mennesket i en postmoderne tid. Jeg tenker også på hvor mye som har skjedd på ca. 20 år, siden boka kom ut. Hvilken plass ville det politiske landskapet og (sosiale) media hatt i romanen om den ble skrevet i dag?
Jeg liker at Loe tar de hverdagslige, naive og absurde tankene og scenarioene helt ut (eks. Lånekassen). Han slipper det ikke med en bemerkning, men utbroderer, kverner og maler. Likevel er det dette trekket ved romanen som, for meg, gjør at den også blir noe langtekkelig.
Elsker Loe's stil. Tankefull og samtidig enkel. Handlingen er kanskje noe spenningsløs, men det er heller ikke poenget. Boken er en feiring av å ta tak i sitt eget liv, og heller tenke etterpå.
En interessant bok: en dokumentar skrevet som en roman. Siden jeg ser på Erlend som en forteller først og fremst så tar stoler jeg ikke på at alt som står er, er helt sant. - - - - Ferdinand.